I dag tok jeg meg selv i å plystre en Purified In Blood-sang. Jeg trodde ikke det gikk ann.

Det er sjeldent at jeg legger meg før halv elleve, men i kveld gjør jeg det, jeg har en ganske lang og hard helg forran meg. Jeg skal jobbe på den lønna jobben min fredag, lørdag og søndag, og satte meg av en eller annen DUM grunn opp til å stå i baren på Bob Hund på lørdag kveld. Egentlig så angrer jeg, jeg skulle ønske at jeg haddde fri hele helgen, jeg tror den kunne blitt ganske magisk. Jaja, jeg får skape magi på den lille fritiden jeg har og gjøre det beste utav det.

I det siste har jeg opplevd noe morsomt; noen ganger så referer folk til ting jeg ikke har fortalt dem i daglige samtaler. Det er selvfølgelig fordi de leser denne bloggen. For ikke så lenge siden sa jeg”Ååååh, jeg var med en sykt fin dame i dag!” til noen, og da sa vedkommende “åja, traff du hun som tok blodprøven igjen?”. Nei, jeg har ikke det altså, det finnes mer enn en fin dame i verden. Det finnes også sykt fine damer som ikke er nevnt med et eneste ord her på bloggen. Men jeg synes det er litt kult når det skjer. Spesielt når jeg er i sånn “æsj, hvorfor gidder egentlig folk å lese dette”-humør, da føles det på en måte som en slags skryt.

Det at jeg ikke vet hvem dere er begrenser meg på en måte også litt; for jeg er jo SÅ pysete ovenfor det motsatte kjønn at det er ting jeg vil skrive til alle leserne mine, bortsett fra kanskje én, fordi jeg ikke vil at vedkommende skal vite hva jeg synes om henne, og jeg ikke vet om hun leser eller ikke, skjønner dere? Jeg er jo veldig åpen om alt til alle, men ikke åpen om det jeg kanskje burde være mest åpen om, ovenfor dem jeg burde være åpen for. Eller burde jeg det? Eller hadde jeg bare dretet meg ut da? For det er jo én dimensjon ved meg, Saltorini, som ikke kommer helt frem her; nervene, sommerfuglene, gleden, frykten osv.

I går var det en som kjenner meg ganske godt som sa at jeg ikke faller for folk lenger, at jeg i større grad “bare” blir betatt av flere personer. Og det er nok noe sant i det; og jeg har grublet litt på hvorfor… Nå skal det sies at jeg kan bli veldig bettatt i øyeblikket, men jeg blir ikke så obsessed som jeg ble før, og det er nok en bra ting. Det er heldigvis ikke så mange damer som har blitt utsatt for det det siste året. Jeg tror nok på sett og vis at det også er en slags forsvarsmekanisme ved det hele, at jeg gjør det litt for å beskytte meg selv. Det er jo veldig slitsomt å gå rundt med sommerfugler i magen hele tiden. Derfor så prøer jeg å begrense meg. Men det gjør jo også akkurat det; det begrenser meg, og det er vel ikke nødvendigvis positivt det heller?

Jeg har jo på en måte bygget meg opp et slags image som romantiker som jeg ikke vet om er positivt eller negativt… Jeg opplever jo at hver gang jeg går ut med en dame uten at vi er en del av en større gjeng, så er det alltid noen som tror jeg er på en date. Selv vet jeg jo ikke nødvendigvis om jeg er det eller ikke, så det er ikke vits i å spørre i ettertid. Samtidig så lurer jeg på om damer kanskje er litt redde for å finne på noe bare med meg, for om jeg, som denne håpløse romantikeren, skal tro at det er en date, selv om det ikke er det. Nei, nå ble jeg forvirra selv her….

På tide å legge seg.

God natt

Oooooooh, ja, btw: Jeg har slettet Tinder (appen altså, ikke føljetongen med Lyst, eller Tinder 2; den vanskelige oppfølgeren og Rockstar, eller Tinder 3; trilogiens epilog) igjen! Det var visst ikke noe for meg. Jeg er nok mer sjarmerende i virkeligheten (eller på bloggen, hvertfall)